50 år siden den nordnorske bragden: – Cupfinalen betyr ingenting

– Det vi ville, ønsket, hadde strevet for og ble forbannet over at vi ikke klarte, var å komme oss inn i seriesystemet. Vi tapte opprykkskampen, og jeg husker jeg sa at, faen, cupfinalen betyr jo ingenting.

Halvdan Sivertsen husker året 1975 som om det var i går. Spesielt 1-2-tapet i kvalikkampen mot Vard, som kostet dem seriespill i øverste divisjon. For en stolt nordlending som hadde stått året rundt på sidelinjen og sunget egenlagde sanger med det ivrige supporterkoret, gjorde det spesielt vondt.

– Vi drømte bare om å rykke opp og komme inn i den fellesnorske fotballfamilien, for vi hadde vært sørgelig behandlet i mange år og måtte nærmest spille for å selv her oppe, forteller han. 

Lite visste han hva cupfinalen faktisk kom til å bety, for han, for Bodø/Glimt, for landsdelen og hele fotball-Norge. For jo, om du skulle være i tvil; Cupfinalen betød alt. 

Nord-Norge en del av Norge

På søndag er det 50 år siden Bodø/Glimt virkelig satte Nord-Norge på kartet. 12 år etter at Norges fotballforbund for første gang tillot nordnorske lag å delta i en allnorsk cup, var det for første gang duket for en cupfinale med et nordnorsk lag representert. 

Bodø/Glimt hadde i årene før dominert nordnorsk fotball, sammen med Mjølner og Harstad. Ni mesterskap i Nord-Norge samlet Glimt i løpet av årene klubben ble urettferdig ekskludert fra norsk fotball. I sør herjet Odd og sanket cupmesterskap, uten motstand fra nord. 

I dagene før cupfinalen i 1975 blir kampen beskrevet som «et plaster på såret» for laget som ikke klarte å rykke opp til Eliteserien. For spillerne Arne Hanssen og Jacob Klette var skuffelsen stor over å ikke ha klart å ta det siste steget. Men det skulle fort bli glemt da de landet i Oslo og fikk oppleve cupfinalens magi i hovedstaden.

Oppmøtet av fastboende og tilreisende nordlendinger var overveldende til det som skulle vise seg å bli en historisk ettermiddag på Ullevål Stadion. 

– Vi så Karl Johan farget i gult dagen før kampen, og det trykket som møtte oss da vi gikk ut på banen ... Da skjønte jeg at dette kommer til å få følger, sier Klette.

Og han fikk helt rett. Én ting var naturligvis det som skjedde på banen. Etter 70 minutter stupte Sturla Sohaug frem og stanget inn Glimts ledemål, og to minutter før fulltid var det Arne Hanssen som banket inn avgjørelsen. Glimt vant 2–0 og ble endelig norgesmester.

Men så var det det som skjedde utenfor banen. Og utenfor fotballen. Med seieren i boks ble det gule gledesrop og god stemning på stadion, og det spillerne ønsket mer enn noe annet, var å være med på feiringen.

– Da vi var ferdig med kampen skulle vi gå opp til kronprinsen. Men så hører man brølene fra supporterne og jeg ropte på Harald og sa vi ikke kunne gå opp til kornprinsen før vi hadde vært der borte. Endelig kunne vi vise supporterne hva de hadde betydd for oss. De hadde fulgt oss i alle cup-kampene. Da vi gikk bort til supporterne, var det like før de rev ned gjerdene for å komme til oss. Det glemmer jeg aldri, forteller Klette. 

– Og jeg var skuffet over var at vi som scoret ble hentet ut på banen for å bli intervjuet, når resten av laget gikk til supporterne og fikk sang fra dem. Heldigvis var vi ikke spesielt flinke til å svare for oss, så intervjuet ble ikke veldig langt. Vi så ikke på intervjueren en gang, men kikket på de andre som var ved supporterne, der vi ville være, sier den andre målscoreren med en liten latter.

Ble båret inn på hotellet

Seieren ble et sterkt bevis på at Nord-Norge kunne hevde seg med resten av landet. Og det var ikke bare cupfinalen de vant. Seieren var Nord-Norges revansj og endelig kunne folk, både de som likte fotball og de som ikke tidligere hadde vist interesse for sporten kunne nå med stolthet vise sin tilhørighet til nord. 

– Folk var nærmest tullete. Da vi landet i Bodø måtte de stoppe flyet, for folk stormet jo flyplassen. Flyet måtte sakte, men sikkert rulles inn mot gaten. Det var helt utrolig, forteller Klette.

– Det sto folk langs Hernesveien på begge sider, fra flyplassen og ned til SAS-hoteller. Det var som når 17.mai-toget går nedover Storgata, helt fullt på fortauene. Det tror jeg ikke jeg har opplevd verken før eller siden. Og ikke nok med det, da vi skulle inn på hotellet var det så vidt vi var borti gulvet, vi ble båret inn alle sammen, legger Hanssen til.

Overgangen fra å ikke få lov til å spille med resten av landet til å ta NM-gull var tydelig for spillerne som nå ble kjent igjen og fikk oppmerksomhet ikke bare hjemme, men over hele landet.

Et landsfenomen

Halvdan Sivertsen var en av dem som feiret cuptriumfen og bar de ferske vinnerne på kongestol, til tross for hans uttalelse om at cupfinalen ikke hadde noen betydning.

– Da cupfinalen kom ble alt det andre glemt, selvfølgelig, sier han med et smil. 

Ordene «betyr ingenting» ble byttet ut med «et landsfenomen», overdrevent bruk av ordet eufori, og sammenligninger med eventyret Askeladden.

– Følelsesmessig vet jeg ikke om jeg har hatt en større eufori på en fotballbane, enn akkurat da dommeren blåste av kampen og vi var norgesmestere i fotball. Det var så spesielt, at jeg ikke vet om jeg har opplevd noe som matcher det.

Halvdan forteller videre at i og med at Nord-Norge enda ikke fikk lov til å rykke direkte opp i Eliteserien, var dette deres sjanse til å bevise at de var gode nok.

– Og det beviste vi jo til gangs! 

Beviset viste seg heldigvis å være sterkt nok, for allerede året etter ble reglene endret, og nordnorske lag kunne endelig spille med like forutsetninger som lagene sørpå. 

– Det er det folk husker oss for, og det vi alltid vil bli identifisert med selv 50 år etterpå, sier Klette.