Rakrygget og stødig: – Et eventyr

(Toppfoto: Vilde Hiller Rasmussen)

Det virkelig varme sommerværet lar fortsatt vente på seg i nordlandshovedstaden når Glimt-gutta er tilbake på treningsfeltet etter en kort, men etterlengta sommerferie i midten av juni.

I Norge spiller vi fotball på sommeren, når været (normalt sett) er på sitt beste, gressbanene er grønne og folk har tid og overskudd til å gå på kamp. I Bodø spiller vi fotball hele året. I år spiller Bodø/Glimt tellende kamper fra midten av januar til slutten av desember.

En ferie på drøye ti dager gjør godt for fotballspillerne i helgult som normalt sett lever svært hektiske liv som toppidrettsutøvere på skyhøyt, internasjonalt nivå. Det gjør godt for kropp, sjel, familieliv, vennskap, kjæresteforhold og energilagrene.

Mens regnet høljer ned over Bodø møter Haitam Aleesami Bodø/Glimts medieteam for å ta en lengre prat. Vi har prøvd å få til dette intervjuet en ukes tid, men på grunn av trening, familie og litt sykdom har vi måtte utsette praten vår. Nå har resten av familien Aleesami reist en tur bort fra regnbygene i Bodø og Haitam har all tid i verden.

– Du må ha på deg en varm jakke, for jeg tenkte vi skulle sitte ute.  

Haitam finner frem den varmeste og tjukkeste vinterjakka fra Puma i garderoben og blir med ut på tribunen. På den samme tribunen han ble tvunget til å se Glimts kamper i Europa League denne våren fra. Ikke fordi han ikke ville på kamp, men fordi han så gjerne heller skulle spilt dem.

– Det mektigste jeg har opplevd

–  Det har vært både frustrerende og fint å komme hit, sier han.

– Det har vært fint å få komme til en så bra drevet klubb, men det var frustrerende å ikke få være med i Europa i vår. Spesielt når det gikk så bra som det gjorde.

Aleesami signerte for Bodø/Glimt fra Oslo-klubben KFUM i midten av mars, halvannen måned etter fristen for å registrere spillere i Europa-troppen gikk ut. Dermed måtte den rutinerte og erfarne forsvareren følge Glimts Europa-marsj fra tribunen.

– Det var helt spinnvilt. På hjemmekampen mot Lazio var det en sinnsyk prestasjon av laget og utrolige rammer her. Jeg fikk heia på gutta som supporter, og var overglad etter seieren. I Italia var jeg også på tribunen og det var utrolig gøy å være en del av selv om jeg ikke fikk bidra på banen.

– Du som har opplevd så mye som fotballspiller, kan du rangere det øyeblikket da Glimt slo ut Lazio i kvartfinalen?

– Da Helmersen scorte satt jeg, (Daniel) Bassi og Syver (Skeide) sammen med resten av støtteapparatet. Det var vel 60 tusen på stadion og så er det ti-femten stykker som reiser seg og feirer. Vi hører noen gloser på italiensk bak oss.

Aleesami prater selv flytende italiensk og kan avsløre at det ikke var gratulasjoner som haglet fra italienerne høyere opp på tribunen.

– Det var spinnvilt. Under straffekonken kom vi ned til banen og i det (Nikita) Haikin avgjør kampen løp vi bare inn på banen og hoppe og heia med gutta. Det var helt sjukt.

Haitam lyser opp og smiler og ler når han tenker tilbake på elleville kvelden i den evige stad Skjærtorsdag i år. Glimt ble historiske og var, som første norske lag noen sinne klare for en semifinale i en europeisk turnering. Mot Tottenham sa det stopp.

– Bortekampen der er det mektigste jeg har opplevd.

Stilles skyhøye krav

Etter at Europa-eventyret var historie og Glimt var historiske havnet Glimt i et lite vakuum. I den påfølgende kampen endte det i 0–1-tap for Aalesund i cupen, før Tromsø slo Glimt 2–1 på fotballens nasjonaldag en drøy uke etter semifinaletapet for Tottenham.

Isolert sett ingen krise, og noe de aller fleste lag opplever fra tid til annen. Men når slikt skjer med seiersvante Bodø/Glimt vekker det oppsikt.

– Det stilles skyhøye krav, både internt og eksternt. Det er klart at man blir ordentlig skuffa. Hele spillegruppa, alle rundt spillegruppa og jeg kan se for meg at supporterne også blir skuffa. Og så er det noe med at når man kommer til en semifinale i Europa League så forventer alle at vi skal knuse alle motstandere som kommer hit og rett og slett feie gjennom hele Eliteserien.

Så enkelt er det ikke.

– Alle ønsker å slå Glimt. Det merka vi for eksempel i Tromsø. De gjør en god hjemmekamp mot oss. Vi må bare stå i det og ta de utfordringene som kommer. Vi må holde oss til basic. Jobbe hardt og ha gode treningsuker.

Aleesami er en de spillerne som oftest er interessant for media etter en Glimt-kamp. Tap eller vinn, Aleesami stiller alltid opp for pressen, rakkrygget og stødig. Skuffa eller overglad. Det er ikke bare på banen Oslo-gutten viser sin betydelige rutine.

Nå som Glimt etter hvert har fått kommet skikkelig i gang med seriekamper igjen, og etter hvert også begynner å nærme seg å være ajour med de andre lagene har også Aleesami fått nyte stor tillit fra Kjetil Knutsen og trenerne i Glimts midtforsvar. Han har flyttet seg fra tribunen og inn på banen. Der han aller helst vil være.

Et eventyr av en karriere

En rekke tilfeldigheter, gode avgjørelser, hard trening og fotballglede har brakt ham hit. Til Bodø. En liten by på en liten halvøy i et lite land, langt mot nord. En liten by knapt noen europeer hadde hørt om for noen år siden. I vår var byen på alles lepper. Hvordan kunne lille Glimt fra lille Bodø i lille Norge hamle opp med store Olympiakos, store Porto, store Lazio på lille Aspmyra? Det er utrolig. Selv i dag, med fasit i hånd.

Aleesami har i likhet med Glimt gått en litt annen vei. Han hadde ikke beltet fullt av kamper i Eliteserien før han reiste ut i Europa. Han fikk riktignok noen kamper på toppnivå med Fredrikstad, men rykket ned i debutsesongen og spilte på nivå to i årene etter. Deretter gikk ferden videre ut i Europa via Sverige.

– For meg har det vært et eventyr. Jeg har fått prøve mye nytt og nyte tiden som fotballspiller. Jeg fikk muligheten til å reise til Italia og oppleve italiensk fotball og lært meg språket. Jeg har opplevd fransk fotball og prater flytende fransk. Jeg har ikke vært redd for å prøve nye ting og flytte til nye land. Det er en utfordring med så mange ulike kulturer. Men når man står midt oppi det tenker man ikke så mye over det, men nå når jeg kan se tilbake på det så har det vært en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse.

I Italia signerte Aleesami for den sicilianske klubben Palermo. Et yndet feriemål for nordmenn på jakt etter en oppvekker fra vinterdvalen.

– Palermo er en fantastisk fin by. Fotball betyr alt for dem. På sommeren er det mye turister der og jeg fikk ofte besøk av venner og familie. Da er det veldig fint. Men livet er annerledes som fotballspiller. Når det går bra er du en helt i byen og når det går dårlig for klubben så isolerer spillerne seg hjemme for å unngå å møte supportere.

Etter tre år i Palermo dro Aleesami videre og har vært innom både fransk, russisk og kypriotisk fotball før han i fjor returnerte til Norge og til sensasjonslaget KFUM Oslo. På veien har han også fått bidra med flagget på brystet.

Man sier ikke nei til et landslag

Det norske landslaget har vandret i mesterskapståka de siste 25 årene. Nå begynner det endelig å se lovende ut for våre beste menn igjen, og ekspertene har allerede begynt å pakke VM-kofferten.

BLIDFIS: Haitam Aleesami er alltid imøtekommende og smiler til de han møter. Som her på første trening etter sommerferien i juni

Foto: Niklas Aune Johnsen

Aleesami står oppført med over 30 landskamper siden 2015, men det begynner å bli en stund siden forrige uttak. Det lever 33-åringen fint med.

– Første gang jeg ikke ble tatt med under Ståle (Solbakken) hadde jeg nettopp blitt pappa. Da var det på mange måter greit å få litt mer fritid med familien. Landslaget er ikke noe jeg har tenkt på de siste årene.

Alt har sin tid, og Aleesami virker å ha slått seg til ro med at han kanskje ikke lenger er aktuell for Ståle Solbakken. Likevel skal man aldri si aldri. Det er flere spillere fra Bodø/Glimt som har blitt tatt ut de siste årene, og storspillet han har levert de siste kampene kan kanskje åpne noen gamle dører for den rutinerte mannen.

– Jeg har ikke lagt opp på landslaget, jeg har bare skjønt at min tid er forbi. Jeg sier ikke nei om de ringer. Det er karrieren for kort til. Man sier aldri nei til et landslag.

Så vil tiden vise om tiden er forbi eller om neste pustepause i terminlista må brukes til pusting og pesing på Ullevaal.

Pusterom og ro i sjela

Det er snaue tre måneder siden familien Aleesami byttet ut hovedstaden med Bodø. En mulighet som var umulig å si nei til dukket opp for pappa Haitam da Bodø/Glimt kom på banen i vinter. Nå lever de en rolig hverdag i nok en ny by.

– Vi har funnet oss veldig godt til rette. Det er to forskjellige hverdager. Oslo er hovedstad og storby. Ting går fort der. Det er mye mer trafikk, det er rushtid med fulle t-baner og busser. Det er en kaotisk hverdag der.

I Bodø er det rom for å puste.

– Så kommer man til Bodø og får plutselig en veldig fredfull hverdag. Jeg har aldri opplevd trafikk her. Det er gangavstand til alt. Vi går til flyplassen, vi går til stadion og vi går til sentrum. Det er en luksus. Det er ikke mange plasser i Norge hvor du får ha det sånn. Det er trygt og veldig barnevennlig.

Bare det å kunne slippe å stange i kø når man skal på banen og stange unna innlegg hjelper på humøret.

– Det gir ro i sjela, men Oslo har også sin sjarm. Det er hjembyen min, så jeg skal ikke snakke byen ned, men vi trives veldig i Bodø.

Hele praten med Haitam Aleesami varte i godt over 30 minutter, og vi fikk til og med svart på spørsmål fra publikum. Hele intervjuet kan alle premiumbrukere se i Glimt-appen.